Grenserittet 2009

Fra opptur ifjor til stor nedtur i år. Målet på forhånd var ned mot tre timer, det gikk særdeles dårlig. Syklet i pulje fem i år pga av resultatet ifjor sammen med Andreas. Vi varmet opp og stemningen var god. Flott vær og stor optimisme. Har fått trent litt flere økter i år enn ifjor, men øktene har for det meste blitt litt for korte. Så i ettertid så ser man kanskje at antall mil var for lavt, selv om teorien om kvalitet på de øktene man kjørte skulle kompensere, et stykke ifra teori til praksis. Puljen jeg syklet i startet løpet i et voldsomt tempo, og ettersom jeg hadde satt et hårete mål så hang jeg meg på helt i front. Holder dette så blir det en knalltid tenkte jeg, det gjorde det IKKE! Snittpuls på godt over 190 den første mila var ingen god ide, etter bare 1,3 mil så smalt den første krampen i leggen til min store overraskelse. Den satt skikkelig så det var ikke snakk om å fortsette, av sykkelen for å tøye. Når den første krampen kom så var trenden satt og krampene kom på rekke og rad både i legger og lår, kult! Etter 4 mil så var det mer eller mindre fullstendig tomt, da stoppet jeg i grøfta med beina i været og krampe i begge lårene. Det er ikke uvanlig å se folk langs løypa med krampe, men jeg må ha sett temmelig stusselig ut for flere deltakere bremset ned og spurte om jeg trengte hjelp. Var veldig nære på å bryte, synes fire mil til virket veldig langt. Men krampene slapp også var det ut på tur igjen. Etter 6,5 mil så tok Andreas meg igjen, jeg trodde det kom til å skje lenge før men han heller hadde ingen god dag på setet så vi slo oss sammen til mål. Takker for en god rygg å henge på og hyggelig selskap:) Nok en gang kom vi i mål rett etter hverandre jeg på 3.42.54 og han på 3.42.07. Var en grusom dag på sykkelsetet, hadde snittpuls på 181 for hele løpet så jeg ga i det minste alt. Er en erfaring rikere og nå vet jeg hvordan jeg ikke skal starte et 80 km terrengritt igjen;)